Artritt

Hva er artritt?
Ordet “artritt” stammer fra gresk arthron (ledd) og itis (inflammasjon), og refererer til en inflammatorisk forandring i leddene. Det finnes mange artrittsykdommer så som reumatoid artritt, juvenil idiopatisk artritt og psoriasis artritt. De skiller seg avhengig av hvilke ledd som er påvirket, antall rammede ledd, alder ved sykdomsdebuten samt eventuelt ytterligere påvirkede organer.

Hva skjer i kroppen/leddene?
Inni et ledd holdes to bein vanligvis sammen i en væskefylt kapsel. Her dekkes beina av brusk, et lager av celler som danner en fast gelélignende overflate som gjør det mulig for beina i leddene å gli smidig mot hverandre. Brusken har ingen blodkar og er dermed avhengig av næring fra utsiden. Det innerste laget av kapselen omfattes av leddhinnen, et tynt lag av celler som produserer leddvæsken. Både brusken og leddvæsken er til for å unngå at beinendene møtes, og for å gjøre det mulig å bevege seg smertefritt.

I et inflammert ledd har T-lymfocytter frigjort kjemiske stoffer som aktiverer en rekke reaksjoner inni leddene. Leddhinnen begynner å overprodusere ny væske som forårsaker leddhevelse, og kan gi et underskudd av næringsstoffer til brusken. Brusken blir tynnere med tiden, og nedbrytninger kan forekomme der leddene berører beinet. Alt dette fører til en smertefull og iblant også funksjonshemmende tilstand som er typisk for artritt.

Årsaker til artritt
Det finnes ingen enkelt faktor som forårsaker forekomsten av artritt. Visse undergrupper kjennetegnes av infeksjoner eller en degenerativ prosess som er en reduksjon av leddfunksjonen gjennom slitasje, aldring, feilanvendelse eller ikke-bruk av leddene. Andre artritter slik som reumatoid artritt, juvenil idiopatisk artritt og psoriasis artritt er kroniske autoimmune sykdommer. Dette innebærer at immunforsvaret kommer i ubalanse. Vanligvis bekjemper immunforsvaret fremmende inntrengere så som virus, bakterier eller sopp, og ødelegger dem mens kroppens egne celler forblir urørte. Ved artritt forårsaker et overstimulert immunforsvar at kroppen angriper sine egne celler, defensive hvite blodlegemer som kalles T-lymfocytter eller T-celler, beveger seg da inn i leddene og forårsaker en frigjørelse av stoffer som deretter initierer inflammasjonen.

Pasienten lider av smertefull leddhevelse som resulterer i minsket bevegelsesevne. Siden disse inflammatoriske reumatiske sykdommene er systematiske tilstander, rammer de ikke bare leddene, de kan også påvirke andre deler av kroppen, så som hjerte, lunger, lever, øyne og hud.

Fortsatt forstår vi ikke fullt ut hva som forårsaker overstimuleringen av immunforsvaret. Mennesker i alle aldre kan utvikle artritt, og med stor sannsynlighet kan genetiske anlegg fremme forekomsten av sykdommer som reumatoid artritt, juvenil idiopatisk artritt, psoriasis og psoriasis artritt. Dessuten antas det at hormoner, stress og/eller miljøforhold så som infeksjoner og røyking har en innvirkning på forandringer i immunforsvaret.

Behandling av artritt
Generelt kan en sunn levemåte (sunn mat, ingen røyking, kontroll av kroppsvekt) og gjentatt og moderat trening hjelpe til å redusere ubehag forårsaket av artritt. Avhengig av alvorlighetsgraden av artritten finnes det flere muligheter til å behandle leddinflammasjon med legemiddel. Medisinen kan inkludere såkalte ikke-steroide antireumatiske legemidler (NSAID-er) så som ibuprofen eller diklofenak for en rask lindring av smerten og kortison for raskt å minske inflammasjonen.

De sykdomsmodifiserende legemidlene (DMARD-er) så som metotreksat og sulfasalazin har en langsommere effekt, men kan derimot forhindre at sykdommen forverres. Innenfor gruppen for DMARD-er er metotreksat det legemiddelet som forskrives mest fordi det kan brukes med god effekt over lang tid med bra toleranse. Hvis pasienten ikke responderer tilstrekkelig på DMARD-er, kan han eller hun i stedet få biologiske legemidler som da ofte brukes i kombinasjon med metotreksat.

Hvis leddnedbrytning utvikles raskt tross behandling, kan kirurgi og kanskje en leddtransplantasjon være nødvendig.

Utover disse fysiske behandlingsmetodene kan sosial omsorg, fysioterapi og utveksling av erfaringer i selvhjelpsgrupper hjelpe pasienter med lettere å håndtere sykdommen.

Kilde: medac Tyskland (www.metoject.com)